BC • Sinecure LP (CD included)

LP (CD included)

Original cover paintings by Cristopher Robin Rådlund

Layout by Håvard Gjelseth

ETTA2CGR006.

Norwegian reviews.....

Adressa

Bekmørk, medrivende, sjangersikker og original - og med forbløffende intense høydepunkter.

Terningkast 5

Sinecure

ANMELDT AV OLE JACOB HOEL 

Publisert: 04.11.2008 

Bitch Cassidy har i mange år har vist et helt spesielt potensial. De har vært lovende så mange år at det var i ferd med å tippe over, i kategorien «aldri forløst potensial» - en kategori som huser mangt et Trondheimsband

Men her er debuten - signert bandforkortelsen BC som nok er et smart trekk. Bitch Cassidy er et ikke veldig slitesterkt ordspillbasert navn som signaliserer et ganske annet uttrykk enn hva bandet står for.

Som Andreas Elvenes' andre gruppe The School er den britiske postpunkperioden som er det musikalske utgangspunktet. De fleste vil ha Depeche Mode som hovedreferanse, men koblet med mer atmosfæriske, dvelende band som Joy Division. Og bak der igjen lurer 70-tallsreferansene Kraftwerk, David Bowie og Roxy Music fra den første tiden med Brian Eno.

Elvenes' vokal er hovedattraksjonen hos BC. Han har en autoritet som grenser mot det arrogante, og fyller bekmørke stemningen med varm, mollstemt tyngde.

Musikalsk har BC kommet langt med sin elektronisk baserte soniske univers, de har jobbet bra med dynamikk og kombinasjonen med analoge instrumenter er lekker. Sjekk Eirik Hegdals saksofon på «Lightball System» - en låt som for øvrig er et frapperende intenst høydepunkt på plata. Den kommer til å bli etablert som et klassisk øyeblikk i Trondheimsrocken!

Så kan en si at plata periodevis kan fortone seg som sjangertro uforpliktende lek, sjekk synthlyden og vokalen på «The Famous Horse» og det er som å være i studio med Roxy Music i 1972 med Bowie på gjestevokal. Men «Sinecure» er alt annet enn en lek, det krever bare litt tid å komme skikkelig under huden på den. Heldigvis er det åpenbare høydepunkter på plata som kan fungerer som døråpnere for helheten.

HØYDEPUNKTER: «Lightball System», «Sobel Kin» og «The Famous Horse».

Beksvart lys

 Sinecure

Terningkast 5

BC har det mange synthpopgrupper mangler: Den gode vokalen

Publisert: 09.des.2008 

Andreas Elvenes sin dype, operaskolerte stemme vil nok i seg selv sørge for at BC får Joy Division-referansene slengt etter seg. Og selv om det er sant at New Order tok frem elektronikaen etter Ian Curtis' død, finner du debutalbumet til BC i en enda mørkere og mer synthsterk gate.

«Sinecure» er et fløyelssvart doom-diskotek av gothpop som først låner dype basslinjer fra Massive Attack og ruller ut den mørke, altomfattende minimalismen, før de klemmer til med intense crescendoer på gitar.

Akkurat da du trodde det ikke kunne bli dystrere, glir et spøkelsesaktig, filtrert kor inn og legger grunnen for «The Famous Horse», som like etterpå spytter i gang som en rå synthlåt.

Elvenes sin dommedagsstemme gjør albumet spesielt, og BC til noe mer enn et synthinspirert, dystert popband som det burde gå en drøss av på dusinet. Bandet er gode på stemninger og vet å vri mørke ut av elektronikken. Legg til noen referanser til både Kraftwerk og David Bowie, og du har et beksvart lite lys av en plate.

WALTER N. WEHUS, BT

(......) det er liten tvil om at Andreas Elvenes er en av de få virkelig store vokalistene i landet.

 Tommy Olsson, Morgenbladet

"Problemet - og det er et vesentlig problem - ligger i frontfigur Elvenes sine vokalprestasjoner. Kanskje er dette for lokalt for undertegnede, og muligens ville terningen trillet annerledes om BC hadde kommet fra et høl i Nord-England, men jeg velger å tro at problemet i stedet ligger hos Elvenes og hans hang til å gape over for mye."

Erlend Mokkelbost, NRK Lydverket

 Musikk Fra Norge

BC (tidliger Bitch Cassidy) leverer et magisk album i grenselandet mellom noe Depeche Mode kunne gjort i sine beste stunder og Chris & Chosey når de var på sitt mest kreative sånn ca fra 1984-90. Vi snakker om synth orientert musikk med nok følelse til å gripe lytteren, vi snakker om guts nok til å ta inn elementer som får musikken til å skille seg ut, vi snakker om en Blue Velvet stemning slik som bare David Lynch kan gjøre det. Det er sjelden at man hører slike plater som BC har levert her, alt for sjelden.

Noe det første man legger merke til er lyden. Den er klokkeren og glir igjennom høytalerne som sjokoladeglasur utover en kake når den er varmet opp til perfekt temperatur. Sånn er lyden på denne platen. Den er rett og slett en nytelse. Så etter noen sekunder med forførende synthmusikk i de lekreste arrangementer kommer en mørk vokal som minner om Sivert Høyem, Bryan Ferry og David Bowie uten å være noen av delene. Den

opera skolerte vokalisten Andreas Elvenes er virkelig prikken over ien her. Til sammen er denne trioen kanskje norsk musikklivs best bevarte hemmelighet, la det være over snart, for dette trenger større eksponering og flere lyttere. 

Hvis man vil investere i sin egen kulturelle pondus er dette albumet en klar selvfølge. Deretter er det bare å namedroppe BC på de rette plassene og rette anledningene, så blir kanskje du den som ”oppdaget” dem i ditt nærmiljø. Forhåpentligvis vil noen takke deg den dagen disse breaker big time…worldwide. På godt norsk; the sky is the limit. BC kan bli større enn a-Ha og Apoptygma Berzerk til sammen, kanskje like store som Depeche Mode, hvis de vil, for potensialet er der uten tvil. Og da har jeg ikke fått skrevet om omslaget som er et lite kunstverk i seg selv. Omslaget er rett og slett like nakent og fylt av liv som musikken. Man blir besnæret og vil finne ut mer og mer og mer og da er det gjort. Gjør deg selv en tjeneste å kjøp BC sitt album ”Sinecure” du også.